Etter et lengre opphold fra bloggen, så fant jeg ut at jeg hadde lyst til å skrive litt om hvordan vi har det nå. Det er mye som har skjedd siden sist. Vi fikk en gutt i oktober 2016. Tiden flyr i godt lag! Barsel/spedbarnstiden gikk i grunnen ganske bra. Mamma og pappa permisjonene overlappet hverandre og hadde en lang og god sommerferie. Minstemann begynte i barnehagen da han var 11 mnd. Tilvenningen gikk over all forventing.
Hverdagen kom, og den slo oss i pannebrasken. Den følelsen når du ikke rekker å snu deg før det dukker opp noe nytt rundt neste sving. Det var småbarnslivet! De to store begynte i 2. og 3. klasse. Begge har fritidsaktiviteter,så det går ikke en dag uten fart og spenning. Midt oppi lekselesing,aktiviteter,barnehagehenting,middagslaging og div møter skal jeg rekke å finne ut av hva jeg vil gjøre med fremtiden min. Jeg vet egentlig hva jeg vil,men å starte prosessen skremmer livet av meg. Det er mye som skjer med kropp og sinn når en har vært hjemme i nesten 7 år. Jeg har gjort et godt stykke arbeid frem til nå,men har en god vei igjen å gå.
Da vi startet denne bloggen for snart 3 år siden hadde vi akkurat lagt om kostholdet vårt. Vi skulle bruke bloggen som en dokumentasjon på veien. Det funket bra! Det ble et innlegg hver dag i 4-5 uker. Det var ikke lett i det hele tatt og legge om kosten. Jeg er så glad for at vi var to som begynte sammen. Vi hadde hverandre å støtte seg på. Jeg slet voldsomt de første dagene. Carbflu, hodepine og lysten etter sukker herjet i kroppen. Det var noen forferdelige første dager. Men så, kjente jeg noe jeg ikke hadde kjent på flere år. Energi!! Det var en utrolig deilig følelse. Fra å være sengeliggende til å ha lyst og mulighet til å finne på noe var overveldende. Jeg begynte å trene. Følte at jeg kunne mestre alt. Fikk smertelig erfare at trening ikke var så lurt likevel. Jeg ble syk og ble liggende i en uke. Trening ble ikke mitt hovedfokus denne perioden. Vi spiste så mye god mat. Vi raste ned i vekt, helsen vår ble bedre og livet ble ganske bra.
Februar 2015 fant vi ut at vi skulle bli 3 barns foreldre. Lykken var stor! Vi hadde klart å holde oss til de gode matvanene og fått det inn som rutine. De første ukene var jeg kjempedårlig, kvalm 24/7. Det eneste som fristet var knekkebrød med meierismør. Under graviditeten sklei vi ut på matfronten. Det var for mange lyster som herjet i kroppen og jeg klarte ikke å stå i mot. Det ble litt for ofte unne meg godt på kveldene. Ellers hadde vi et helt greit kosthold. Rett før poden ble født og frem til nå har det gått litt i bølgedaler. Rett før fødsel ble mannen sykemeldt. Han møtte rett og slett veggen. En fødeklar kone og en lett frynsete mann. Føler vi taklet det bra. Vi har en god familie som stiller opp når det måtte trenge og den hjelpen trengte vi i denne perioden. Han tok problemene på alvor og jobbet seg godt gjennom perioden. Ut av det hele kom det noe godt, en vakker guttebaby mannen begynte å blogge. Å skrive er ren terapi. Her skriver han blant annet om det å møte veggen.http://codingwithempathy.com/2016/04/12/my-personal-burnout-lessons-learned/#more-1289.
Siden tiden ikke helt strekker til, så blir det ofte lettvinte løsninger. Vi har ikke gluten i kosten vår. Det blir til glutenfrie varer. Det er greit innimellom, men ikke i lengden. Jeg vil tilbake til helt ren og naturlig mat. Om ikke ren steinaldermat, så noe i den gata. Jeg vil hjelpe og inspirere andre mennesker som ønsker å gjøre en endring.
Kroppen kjennes sånn halvveis ut for tiden. Jeg har plutselig noen dårlige dager der jeg må hvile mye når barna er på skolen. Har endel kroppslig vondt og hodet tåkelagt. Derfor har vi bestemt oss for å ta en ny runde med AIP, Autoimmune protocol. https://www.thepaleomom.com/start-here/the-autoimmune-protocol/.
Blir spennende å se hvordan kroppen fungerer og responderer denne gangen. Kan hvertfall si at kroppen kommer til å takke meg for at jeg tar var på den. Vi skal leve sammen i mange, mange år!
Inn til videre, ta vare på helsa!
En bedre hverdag 